Politikk

Den innenrikspolitiske situasjonen

At Japans demokratiske parti (DPJ) overlegent vant underhusvalget i august 2009 markerte slutten på nærmest kontinuerlig liberaldemokratisk (LDP) styre siden 1955. Daværende partileder Hatoyama og DPJ ble sett på som et friskt pust i japansk politikk, men oppturen ble kortvarig, og partiet mistet støtte blant velgerne kort tid etter valget. Dette skyldes bl.a. etterforskningen av flere partitopper i forbindelse med angivelig irregulær finansiell støtte, overgangen fra opposisjon til å være i posisjon, samt regjeringens manglende evne til å gjennomføre valgløftet om å flytte den amerikanske basen Marine Corps Air Station på Okinawa.

LDP signerte i 2005 en avtale med amerikanske myndigheter om å flytte Futenma-basen internt på Okinawa. Denne med moderate endringer ble i 2010 opprettholdt av DPJ. Temaet var i flere omganger gjenstand for stor debatt. DPJs valgløfte om å vurdere avtalen på nytt førte til nye forhandlinger med USA. Amerikanerne holdt fast ved at en avtale signert av Japans regjering var gjeldende, uavhengig av hvilke partier som satt i posisjon, mens DPJ argumenterte for det motsatte. I valgkampen i 2009 lovet Hatoyama å arbeide for å, i første instans, flytte Futenma-basen ut av Okinawa, og senere ut av Japan. Hatoyama ga seg selv og egen regjering frist for å løse konflikten innen mai 2010. Hatoyama måtte innse at det var umulig å finne en alternativ løsning, og konkluderte med at basen flyttes til Henoko i Nago (samme konklusjon som LDP kom frem til). Hans manglende evne til å redegjøre for avgjørelsen til Okinawas befolkning, lokale myndigheter, og regjeringen, førte til hans avgang. Anti-base-kandidaten på Okinawa vant guvernørvalget i november 2010. Dette har resultert i ytterligere gnisninger mellom øyfolket og Tokyo. Hatoyams etterfølgere Naoto Kan og Yoshihiko Noda har oppgitt målet om å fjerne Futenma-basen fra Okinawa, men de har ikke lyktes med å finne en tilfredsstillende løsning på flyttespørsmålet. Amerikanske budsjettkutt bidrar til å komplisere finansieringen av en eventuell flytting ettersom den største byrden vil falle på Japan.

Nato Kan ble i juni 2010 utnevnt til å etterfølge Hatoyama både som partileder og statsminister, kun en måned før overhusvalget 11. juli. Hans fokus på øking av merverdiavgiften samt manglende tillitt til DPJ etter et turbulent år førte til et dårlig valgresultat for DPJ. Overhusvalg gjennomføres hvert tredje år. Halvparten av de 242 setene er på valg. DPJ trengte 56 mandater for å sikre seg flertall, men fikk 44, og endte med 107 totalt sett. PNP maktet ikke å sikre seg noen nye seter i overhuset. Dette forverret situasjonen for DPJ. Resultatet er et såkalt ”Twisted Diet”, flertall i underhuset, men mindretall i overhuset. Flertallet i underhuset medfører at partiet fortsatt sitter med makten, men Kans svake håndtering av trippelkatastrofen i mars 2011 ledet til hans frivillige avgang etter bare et år i statsministerposten. Etter et ekstraordinært partiledervalg i august 2011 ble Yoshihiko Noda Japans nye statsminister. Men Noda overtok et parti herjet av fraksjonsstrid og hans popularitet har dalt med rekordfart.

DPJ største forskjell fra LDP har vært et sterkt fokus på velferdspolitiske reformer. Forbedring av levekår, spesielt for sosialt marginaliserte og minoriteter, innføring av barnetrygd og minimering av skolepenger i videregående opplæring er noen av fanesakene til DPJ. Styrking av barnetrygden og redusering av skolepenger gjennomførte partiet i stor grad i løpet av 2010.

På lik linje med Hatoyama og Kan ønsker Noda å styrke økonomien, bl.a. ved å stramme inn bruken av offentlige midler. Noda ønsker å styrke posisjonen til politikerne ifht. byråkratiet. LDP har spesielt vært kritisert for å ha gitt byråkratiet for mye makt og å ikke ha tatt grep om gylne fallskjermer og lukrative stillinger i halvoffentlige organer til toppbyråkrater. Som tidligere finansminister fokuserer Noda på å finne løsninger på Japans økonomiske utfordringer. Den innenlandske statsgjelden er nær to ganger BNP. Noda har tatt til orde for å diskutere med opposisjonen felles løsninger for å balansere statsgjelden. Blant annet ved å øke merverdiavgiften. På slutten av 2011 lyktes det Noda å oppnå konsensus innen sitt eget parti om å øke merverdiavgiften fra det nåværende nivået på 5 prosent til 8 prosent i 2014 og 10 prosent i 2015. Men med trassige opposisjonspartier i overhuset kan det derimot bli vanskelig for Nodas regjering å gjennomføre dette.

Den utenrikspolitiske situasjonen

Kina

I likhet med flere av sine naboer i Øst-Asia har Japan og Kina uløste territorielle konflikter, og et historisk forhold preget av mistillit. Kinas statsminister Wen aksepterte i 2007 Japans beklagelse for deres krigsforbrytelser overfor Kina, hvilket har vært et viktig steg i å styrke Kina-Japan forholdet. At enkelte japanske ledere har valgt å hedre krigsforbrytere ved årlig tilstedeværelse ved Yasukini-helligdommen har vakt harme. At den nåværende DPJ-regjeringen har brutt med denne tradisjonen ses på som positivt også fra Kina. Nodas uttalelser om at han ikke aksepterer Tokyo-tribunalets domfellelse av japanske, militære ledere fra 2. Verdenskrig som klasse-A krigsforbrytere har imidlertid forsuret DPJs forhold med Beijing og Seoul.

Kinas rolle i Asia engasjerer både økonomisk og sikkerhetspolitisk. Japans økonomiske dominans i regionen er gradvis redusert gjennom Kinas og andre lands raske vekst de siste tyve årene, samtidig som den japanske økonomien har stagnert. At Kina i andre kvartal 2010 passerte Japan som verdens nest største økonomi har fått mye oppmerksomhet internasjonalt. Over halvparten av den japanske eksporten går nå til Asia og med en andel på nær 20 % av den totale japanske eksportverdien har Kina nå blitt Japans viktigste eksportmarked. Handelsmønsteret mellom Kina og Japan er preget av at Kina og Japan er komplementære. Landene er fortsatt på svært ulike nivåer av økonomisk utvikling, og det er dermed begrenset direkte konkurranse mellom dem. Svært mange japanske selskaper har etablert produksjonsvirksomhet i Kina og en stadig større andel av japanske selskapers produksjon i Kina er rettet mot det voksende kinesiske markedet. Japans mistro til Kinas motiver er derfor ikke knyttet til økonomisk vekst i seg selv, men nasjonal sikkerhet ettersom styrket økonomi også bringer økt militærbudsjett. Japan hevder at de ikke har ambisjoner om noen geopolitisk konkurranse med Kina, men det uttrykkes uro over hvilke konsekvenser Kinas militære oppbygging vil ha for fremtidig regional stabilitet. Kina har økt sitt forsvarsbudsjett med tosifrede prosentpoeng hvert år siden 1988 (med et lite unntak i 2010). Dette har alarmert statene i Øst- og Sørøst-Asia som har svart med å ruste opp sjøforsvaret, for eksempel har Japan styrket sin ubåtetterretning. Implementeringen av det omstridte (og meget kostbare) rakettforsvarssystemet (BMD) ble vedtatt under Koizumi-regjeringen i 2003 og første installasjon stod klar i 2007, selvforsvarsstyrkene har sett oppgraderinger i alle ledd (luft, bakke, sjø) og forsvarsdirektoratet ble i 2007 oppgradert til departementstatus. Ingen av disse utviklingene er eksplisitt omtalt som tiltak mot den kinesiske militærveksten (Japan er meget påpasselig med ikke å karakterisere Kina som en trussel), men Japan uttrykker ofte bekymring over manglende gjennomsiktighet i Kinas militærutvikling.        

7. september 2010 kolliderte en kinesisk fiskebåt med det japanske kystvaktskipet Mizuki utenfor øygruppen Senkaku i Østkinahavet. Ingen ble skadet, men sammenstøtet rokket bilaterale forbindelser mellom Japan og Kina. Kina aksepterte ikke at fiskebåten var i varetekt under japansk lov, da de mener det er kinesisk maritimt territorium. Japanske myndigheter hevder skipperen, Zhan Qixiong, med overlegg lot båten kollidere med kystvaktskipet som fulgte etter han. De mistenkte også tråleren for tyvfiske i japansk farvann. Saken løste seg ved at Japan tilslutt løslot skipperen.

Forholdet mellom Japan og Kina har vært på bedringens vei etter at DPJ overtok makten, men Senkaku-episoden, kombinert med Kinas valg om å ikke fordømme Nord-Korea etter senkningen av Chenohan, mars 2010 (hvor 46 sørkoreanske militære druknet), og angrepet på Yeonpyeong svekker Japans forhold til Kina. Ringvirkningene er at kinesiske myndigheter har valgt å utsette samtaler med Japan over muligheten for en avtale om et delt gassfelt i Sørkinahavet. Under Nodas statsbesøk til Beijing 25-26. januar 2012 oppfordret han Kinas statsminister Wen Jiabao til å gjenåpne forhandlingene om en gassutvinningsavtale. Wen ga derimot ingen garantier. Problemet bunner i den uløste demarkasjonen i Østkinahavet. Begge parter er hovedsaklig opptatt av den eksklusive økonomiske sonen. 

Kinas opprustning av sjøforsvaret skremmer Japan, og forsvarsdepartementets White Paper har de siste årene lagt mer vekt på Kina enn tidligere år. Dette noteres i Beijing. Mens Kina ruster opp, tar Japan en stadig mer offensiv rolle militært i samarbeid med USA, til tross for grunnlovsparagraf ni som forbyr Japan å besitte offensive kapasiteter. På grunn av potensialet i Taiwan-konflikten, har Japan et sterkt ønske om å bevare evnen til å avskrekke Kina. Enn så lenge kontrollerer Japan og USA i fellesskap situasjonen i Japans nærområder. 

Den koreanske halvøy

Det er et bedre samarbeid mellom Japan og Sør-Korea på det politiske felt enn noen gang tidligere. Men, dette kan reverseres, da ”historieproblemet” er sensitivt og det finnes krefter både i Japan og Sør-Korea som vil kunne utnytte dette. Begge land krever suverenitet over øya Takeshima/Dokudo. Det har lett for at denne saken blåses opp og bidrar til å forsure forbindelsene. Sør-Korea insisterer også på at Japan tar et endelig oppgjør med den såkalte comfort women-saken. Comfort women er en eufemisme for sexslaver som ble tvangsprostituerte av den japanske hæren under Andre verdenskrig. Japan har standhaftig hevdet at alle sørkoreanske kompensasjonskrav ble innfridd med normaliseringen av diplomatiske relasjoner mellom landene i 1965. Sørkoreanske presidenter har motvillig respektert dette argumentet og unnlatt å bringe opp problemet i bilaterale toppmøter. Men i august 2011 erklærte høyesterett i Sør-Korea at det er ukonstitusjonelt å ikke ta opp comfort women-problemet med japanske myndigheter. Under toppmøtet mellom Noda og Sør-Koreas president Lee Myung-bak i desember 2011 ble Lee den første sørkoreanske president som konfronterte Japan med dette problemet. Noda insisterte på at alle kompensasjonskrav ble innfridd i 1965 og ga ingen konsesjoner. Comfort women-saken ble en ripe i lakken på et ellers godt forhold og denne saken vil trolig blusse opp igjen ved neste bilaterale toppmøte.  

Forholdet til Nord-Korea er nærmest på frysnivå pga. landets atomvåpenprogram, rakettutskytninger, senkningen av den sørkoreanske krysser Cheonan i mars 2010 og artilleriangrepet på den sørkoreanske øya Yeonpyeong. For Japan er den uvisse skjebnen til bortførte japanere meget viktig. Japan tar opp bortføringssaken i alle internasjonale fora der Nord-Korea-problemet diskuteres, ofte til irritasjon fra andre deltagere som mener at dette er bilateralt problem som bør tas opp i separate fora. Et gjennomgående problem er imidlertid at Japan og Nord-Korea ikke har normaliserte, diplomatiske forbindelser og alle statsministre siden Koizumi (2001-2006) har satt en tilfredsstillende løsning på bortføringssaken som premiss for normalisering. Japan har aldri spesifisert hva som menes med en ”tilfredsstillende løsning” og forholdet mellom de to landene forblir stagnert.

I tillegg til Sikkerhetsrådets sanksjoner, har Japan i verksatt sine egne, som i realiteten har ført til at handel, og de fleste andre forbindelser mellom de to land, har stoppet opp. I lys av den mer spente sikkerhetspolitiske situasjon har Japans og Sør-Koreas militærallianser med USA fått større betydning i de senere år. I spørsmålet om gjenopptakelse av Seksparts-forhandlingene er de to land samstemte. Ikke før Nord-Korea har vist vilje til å etterleve FN-resolusjonene vil det ha noe for seg å sette seg ned ved forhandlingsbordet. Nord-Koreas krav om å bli anerkjent som en atomvåpenmakt, før man setter seg til forhandlingsbordet, er helt uakseptabelt. Målet er en kjernevåpenfri koreansk halvøy. En kjernevåpenfri koreansk halvøy er også norsk posisjon.

Kim Jong-ils bortgang i desember 2011 har ført til et forsiktig håp om bedring av relasjonene. Foreløpig har Japan inntatt en vent-og-se-holdning uten å høyne forsvarsberedskapen.